Amming er ikke enkelt..
Nei, amming er ikke enkelt. Dette er nok ikke noen solskinnshistorie hvor jeg forteller hvor bra det er og det gode båndet mellom mor og barn etc. Nei, for meg ble ammingen helt forferdelig! Og det kom helt uforberedt på meg. Endelig kommet meg gjennom svangerskapet og fødselen. Nå skulle jeg kose meg med Hilde, og ammingen skulle bli noe fint og positiv. Det ble det altså ikke. Det ble kaos av forvirring, smerte, frustrasjon og mest av alt dårlig samvittighet.
Hilde ble født, og vi ble flyttet til sykehushotellet samme kveld. Der møtte vi en jordmor som lurte på hvordan vi ønsket at oppholdet skulle bli. Jeg presiserte at jeg ønsket hjelp til ammingen skulle komme i orden. Det første døgnet gikk greit, og vi var slitene, men lykkelige.
Men Hilde ble mer og mer urolig. Hun fikk nemlig ikke nok melk. Men dette ville ta seg opp fikk vi beskjed om. Natt til dag nr 2, brøt det hele sammen. Jeg fikk veldig, veldig vondt..... Jeg blødde og skrek. Det gjorde så vondt at jeg hylte!
Vi ble på sykehuset i 5 dager, og prøvde å få til dette. Hilde hadde helt rett sugeteknikk etc. De kunne ikke se at jeg hadde ømfintlig hud, så dette skulle egentlig gå bra. Jeg gråt og gråt! Vet jo at jeg har veldig ømfintlig hud, da jeg har atopisk, og av og til er brystene veldig ømme. Alt mulig rart ble prøvd. Selv med ammeskjold gjorde det så vondt at jeg ble kvalm. Dette skulle jeg komme gjennom tenkte jeg. Men det gjorde jeg ikke. Jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre. Kremmer og skjell ble også prøvd. Jeg ville ikke ha noe med Hilde å gjøre etter dag 4. Hver gang jeg så henne tenkte jeg at hun der lille bylten gjør meg så vondt! Jeg vil ikke mer! Jeg ville faktisk heller ha født på nytt (ja, i 2 døgn. Helt på nytt!) enn å amme henne. Men jeg måtte. Jeg fikk beskjed at det skulle være vondt. Hilde gikk drastisk ned i vekt. De ville holde oss på sykehuset, men vi dro hjem. Bestemte oss for å komme tilbake dagen etter å veie henne. Siste dagen snek, ja snek... De er så opptatt av ammingen at dem så ikke hvor elendig jeg følte meg, samboeren seg ut og kjøpte en pumpe. Vi dro hjem. Den ene brystvorten min var så vondt og sår, at knoppen var delvis falt av. Den hang som en flik! Jeg kom hjem og pumpet 20 ml melk til Hilde. Det slukte hun rått, og jeg gråt. Hvordan kunne jeg være så mislykket, at jeg ikke greide å amme jenten min! Og for første gang siden fødselen sov hun i mange timer. Vi også!
Det tok mange uker før sårene grodde. Jeg prøvde ammingen en gang etter dette, noen uker senere. Og den stikkende smerten, og sårene som revnet opp igjen, fikk meg til brått og avslutte forsøket. Det gjorde så vondt!
Men den dårlige gnagende samvittigheten min fikk meg til å bli deprimert. Skikkelig nedenfor. Og det tok flere måneder før morskjærligheten kom på ordentlig. Den dårlige samvittigheten fikk meg og til å bli bestemt på at morsmelk skulle hun uansett hva!! Noe annet var ikke aktuelt! Akkurat i denne perioden var det ekstra mange oppslag i media om fordelene med ammingen, og stadig nye ting dukker opp. Amming gir smartere barn, mindre overvekt etc etc. Og spesielt siden hun var så disponert for allergi, og at det skal være bevist at morsmelk kan forhindre dette, måtte jeg gi henne morsmelk. Jeg vet at alle som får barn har det veldig slitsomt den første tiden, men jeg våger å si at dette var et hakk opp. Jeg pumpet hver 2-3 time hele døgnet, og pumpet i gjennomsnittet 45-60 minutt om gangen. Og dette med en manuell pumpe. Satte meg mål, at så så mange ml måtte ut for å dekke hennes behov. Natten ble avbrutt av mating av Hilde, så flere ganger å stå opp og pumpe i tillegg mens de andre sov. Sterilisering av flasker i kasseroller. Dette forsatte helt til Hilde var 4mnd gammel. Da startet jeg og gi henne veling på kvelden i tillegg. Hilde fikk morsmelk til hun var 4mnd, så fikk hun delvis morsmelk til hun var litt over 6 mnd gammel. Bare den siste mnd brukte jeg elektrisk pumpe. Jeg er stolt av det jeg greide. Men samtidig, nå i ettertid når alt slitet er mer på avstand, irritert på all fokuset som er rundt ammingen. Greit, amming er det beste som fins for babyer. Men det er ikke alle som greier dette. Og når en mor avgjør at dette går ikke, så er det mye bedre og støtte henne. Fortelle henne fordelene med det å ikke amme fremfor å gi henne dårlig samvittighet. Man er i en veldig sårbar situasjon, og det siste man trenger er å bli kritisert av helsepersonell og andre.
Jeg fikk slengt i tryne pumpingen ikke var nok, og at Hilde trengte mer nærhet. Et ekstra press. Ekstra dårlig samvittighet. Hilde fikk kos hele dage. Vi la henne tett inntil oss da vi ga henne flaske. Men dette var liksom ikke nok.
Jeg skriver dette for å sette fokus på at det ikke bestandig blir som det var tenkt. Det er lite fokus på ammingen før barnet blir født. Det er alternativer. Ikke føl deg mislykket selv om du ikke får til.
Noen tips hvis det ikke går, og du skal pumpe som suplement til erstatning, eller pumpe for fult:
- Kjøpe sterilisator! Det blir veldig stress med kasseroller og styr.
- Jeg valgte å bruke Dr. Brown flasker etterhvert, da Hilde hadde vondt magen, og disse skal forhindre kolikk. De var kjempefine!
- Invester eller lån en elektrisk pumpe med engang. Ihvertfall dersom du skal pumpe mye. Hvis du skal ha en manuell pumpe så anbefaler jeg avent sin ! Kjempegrei pumpe.
- Ikke tro at pumpingen går kjempeenkelt. Det tar tid før du får teknikken inn, og det kan være fustrerende. Men for meg var det på langt nært så vondt eller ubehagelig å pumpe som det å amme.
Se linker om amming:
- Alt om amming fra baby.no
- Amming og ernæring av babyverden.no
- Flaskeposten.org nettside om med informasjon og tips for foreldre som gir sine barn melk på flaske
- Linker om amming fra barnimagen.no
- Røyking om amming fra helsenett.no
